Elevarbeid: Skumle historier av 4.-7. klasse
Denne uken har 4.-7. klasse jobbet med hvordan vi kan skrive skumle historier. Vi har snakket om hva vi synes er skummelt og hvordan vi kan bruke beskrivelser for å gjøre tekstene våre spennende og skumle. Vi har også blitt enige om at skumle historier ikke nødvendigvis trenger å ha en lykkelig slutt… Her kan du lese historiene vi har skrevet. Happy Halloween!
Bloody Mary……
Det var en helt normal høstferie. Alexa var en helt normal jente med blå øyne, oransje hår, fregner, 19 år og er fra USA. Hun elsket og reise rundt verden! Og da tenkte hun å dra til Bloody Mary. Hun elsket og lære om historie og båten var bare 1 time vekk! Når hun kom fram så båten rustete og veldig gammel men veldig stor. Da når hun kom inn til rommet hennes, leger hun tingene sine på sengen og ser rundt i båten. Hun fant ut i 1874 var det noen som døde i rommet ved siden av fordi at det var noen som kvelte han når han sov men ingen vet hvem som gjorde det fordi han som kvelte gikk på balkongen og hoppet uti vannet og druknet, han gjorde fordi han ville ikke komme i fengsel fordi de var veldig strenge, og nå er det dykkere som prøver og finne kroppen hans men ingen har funnet den. Det var en av de mest hjemsøkte rommene i båten. Hun fant også ut hvorfor båten het bloody mary, det var fordi i 1814 var det en dame som het Mary, hun var en av de rikeste på båten! Hun hadde grønne øyne, brunt hår og var 47 år gammel. Det var en dag der hun drepte 178 folk på båten fordi mannen hennes dro og lot hun være alene han kom aldri tilbake hun ble så sint at hun drepte folk. Båten het før ankomst.
Alexa hadde lyst til og lære mere om det som skjedde og spurte om hun kunne flytte rom med det som er ved siden av hennes, Alexa spurte en av de som jobbet der: er du sikker? Ingen har vært der i over 100 år! Det kan være veldig farlig! Alexa sier: ja jeg er helt sikker! Jeg har lyst til og finne ut mer om det som skjedde! Mannen sier: greit vær forsiktig her er nøkkelen og hvis du har lyst til og finne ut mere, her er en boks sånn at du kan prøve og snakke med han. Alexa gikk inn i rommet, det var masse støv, et lite bord og en sofa og sengen… Alexa åpnet boksen og fant et ouija bord og har sett mange av de i filmene med ouija bord at man kan snakke med de døde. Alexa hadde lyst til og prøve og snakke med dem som døde, hun tok det fram og spurte: hva er navnet ditt? Hun først trodde ikke på det men 10 sec senere begynte den og bevege seg. James William, hvor gammel var du når du døde? 36 svarte han….. Alexa følte litt redd at det egentlig virket.
Alexa pakket sammen og gikk til balkongen hennes til og få litt luft, det var svart mørkt og et kors der. Hun lurte på hvorfor det var en kors der men ble litt redd så hun skulle gå inn men så var døren låst! Hun begynte og få panikk men hørte en skarp lyd, og da var det James som drepte hun med en skarp kniv og hang hun på korset…..
Den gamle dukken
Lise besøker bestemor hver torsdag. Bestemoren er en gammel rik dame. Hun er 82 år. Lise er 14. I dag ulet vinden og regnet pisket på vinduene. Det lyse lange håret ble vått veldig fort. Lise bodde ca ett kvarter unna bestemor. Hun løp til bestemor så fort hun kunne. Da hun kom så hun at enda flere vinduer var knust og planker som var borte. Heldigvis hadde noen av edderkopp spinnende forsvunnet. Hun gikk inn døra. Gulvet knirket så mye at hun trodde at hun skulle falle ned til kjelleren. Hun gikk inn til stuen der bestemor satt. Hun satt i den gamle hvite knirkete gyngestolen. Bestemor hadde en ny blå bukse og ny rød genser. Så fine klær du har på deg i dag, sier Lise. Takk, svarer bestemor. Det hørtes ut som at noen var oppe. Det var bare bestemor som bodde i huset. Lise gikk opp til å se hva som var der. Det var kaldt. Bestemor var aldri oppe så det var veldig støvete og masse edderkoppspinn i krokene. Hun så en skygge inne på badet. Hun gikk sakte sånn at gulvet knirket ikke. Hun sjekket men ingen var der. Døra gikk sakte igjen. Hun prøvde å åpne døra men det gikk ikke. Hun fikk panikk. Etter et kvarter med å prøve stoppet hun. Hun ropte hjelp men ingen hørte. Plutselig vridde håndtaket på seg og døra var åpen. Hun løp ned til bestemor. Ansiktet var helt hvitt av skrekk. Hva skjer? Spør bestemor. Ingenting, sier Lise. Bestemor ga henne en dukke. Ta godt vare på denne dukken, sier hun. Det er jo bare en gammel dukke, svarer Lise. Den har gitt meg masse lykke. Bare ta vare på den for meg. Greit, sier Lise. Hun tar dukken med hjem. Dukken hadde en gammel slitt kjole på seg. Hun setter dukken på pulten, fordi hun må spise middag. Da hun kom tilbake satt dukken på senga. Lise var redd. Hva med hvis dukken er hjemsøkt. Tenker hun. Lise vil ikke ha noe med dukken å gjøre. Hun river av hodet og kaster den i søpla. Neste uke på torsdag dro hun til bestemor. Hun gikk inn som vanlig. Noe føltes rart denne gangen. Hun gikk inn i stua. Hun stoppet opp. Ansiktet ble helt hvitt. Der satt dukken, på fanget til bestemor. Begge uten hoder. Etter den dagen har ingen sett Lise eller dukken.
Kjelleren
Elias er en helt vanlig gutt, han er 12 år gammel, er ganske lav og har rødt krøllete hår og masse fregner. Han liker å spille fotball, han er redd for høye lyder, mørket og spøkelser. Han bor i et gammelt, slitt og grått hus. Det huset har vært i familien i generasjoner og er midt i skogen. Plutselig en dag skjedde det noe veldig skummelt.
Elias hadde akkurat kommet hjem fra skolen. I dag var det Halloween. Han og faren Frank skulle sette opp Halloween pynt. Frank hadde ikke kommet hjem fra jobb enda, Elias var alene hjemme. Elias tenkte at han skulle hente pynten fra kjelleren, så han gikk mot døren til kjelleren. Han tok i dørhåndtaket og dro. Døren var tung og han kjente en kald luft i det han åpnet den.
Han begynte å gå ned den lange trappen. Plutselig hørte han et stort smell. Det var døren som lukket seg. Alt ble helt mørkt. Han prøvde å finne lysbryteren men fant den ikke, Tilslutt fant han den og han slo på lyset og begynte å lete etter pynten. Elias hørte noe, nesten som om noen hvisket til han, han fikk frysninger nedover ryggen. Lyset slukket og han hørte masse hvisking. Han kunne ikke høre hva de sa. Han begynte å løpe mot trappen og kom seg til døren. Han prøvde å åpne den men den var låst. Hviskingen fortsatte, hjertet hans dunket intenst. Han begynte å rope om hjelp, men ingenting skjedde. Han fortsatte å skrike i det som føltes i en evighet.
Så hørte han noen som tok i håndtaket, det var Frank. Elias fortalte hva som hadde skjedd men Frank trodde ikke på ham. De gikk ned i kjelleren, men de hørte ingen lyd da. De fant pynten og gikk opp for å pynte.
Senere hørte Elias hviskingen igjen. Han så en svak skygge gå rett forbi seg. Elias hadde lyst til å hyle men ingen lyd kom ut av han. Kunne det være et spøkelse? I samme øyeblikk kom Frank inn i rommet. Han ble helt hvit i ansiktet, og Elias forsto at han så det samme som ham.
Elias og Frank hoppet i bilen og kjørte til bestefaren. Hvorfor ser dere så redde ut? Spør bestefaren, dere har vel ikke sett noen merkelige skygger eller hvisking ute i huset? Hvordan visste du det? Spurte Elias. For mange år siden var det en dame som bodde der alene, hun var ganske merkelig for hun snakket aldri høyt hun hvisket bare. En dag skulle hun ned i kjelleren for å finne noe, hun ble innelåst der. Siden hun bodde alene og folk sjeldent kom å besøkte henne sultet hun ihjel. Mange har hørt hvisking der nede, men hun kommer sjeldent opp, sa bestefaren.
Elias og Frank satt der med forskrekkede blikk og så på hverandre.
Spøkelseshuset
Denne historien handler om en jente som heter Henriette. Henriette er 13 år gammel og bor på Island. Hun har brunt hår og grå øyne. Hun leker nødt eller sannhet hos bestevennen sin Mille. Mille hadde lyst hår og blå øyne. Henriette tok nødt og måtte dra til et spøkelseshus på kvelden. Og Henriette var ganske mørkeredd, så hun syntes det var dumt. Men la oss gå til begynnelsen.
En dag skulle Henriette hjem til bestevennen sin Mille. Nesten hele klassen skulle dit , men de var bare 5 i hele klassen så de var ikke så mange. Henriette var på veg til Mille klokken var 18:00 så det begynte og bli mørkt. Hun hørte en høy lyd. Henriette tenkte at det sikkert bare var en fugl men hun ble fortsatt redd. Henriette løp så fort hun kunne bort til Mille.
Nå var hun fremme hos Mille de bodde ca 5 min unna hverandre. Så det var ikke så langt. Hun var den eneste som hadde kommet. Resten kom en halvtime forsent. Men det gikk fint. Når alle hadde kommet fant de frem snacksen og begynte og leke nødt eller sannhet.
Mille startet og si nødt eller sannhet. Hun spurte Mathias i klassen: Nødt eller sannhet?
Mathias: ehhhm sannhet.
Mille: okey, ehhh vet du om noen skummle steder vi kan dra til.
Mathias: ja
Mille: hvor da?
Mathias: det er langt inne i skogen. Men er mange som har dratt dit og aldri kommet tilbake igjen ,sa Mathias
Mille: åj men det går vel fint ,sa Mille
Mathias: ok ,sa Mathias
Mille: ja men uansett spør noen da, sa Mille irritert
Mathias: kk! Henriette nødt eller sannhet.
Henriette: nødt,sa Henriette bestemt
Mathias: okei du må dra til det spøkelses huset ikveld. Og du kan ta med deg noen, sa Mathias mens han lo litt.
Henriette: hæ nei!? Det tørr jeg ikke ,sa Henriette
Mathias: du sa nødt så det er din feil.
Henriette: okei da, sa hun oppgitt.
Nå vet de på veg til spøkelses huset. Henriette var redd men også litt spent. Hun kjente noen sommerfugler krible rundt i magen. Henriette tok med seg hele klassen sin til spøkelseshuset. Nå var de fremme huset var gammelt, slitt, vinduene var knust det var planker over dem. De banket på og gikk inn.
Henriette hørte en lyd hun skvetter. Lyden var høy og skarp. Henriette roper døren går igjen!!! Vi blir stengt inne!
Mille: å nei hva skal vi gjøre nå sa Mille
Plutselig kommer det opp en stemme. De kunne ikke se noen og det var Inge høytalere der. Tenk om det er et spøkelse roper Henriette. Dommen var mørk og skummel.
Den fremmede stemmen: hvis dere vil komme ut så må dere gjøre noen oppgaver sa spøkelse.
Henriette: ok… sa hun mens hun var redd.
Den fremmede stemmen: (han kremter) hva heter hovedstaden i Norge?
Lucas han var en av de som var med: ehhm er det Oslo sa Lucas
Den fremmede stemmen: riktig sa spøkelset irritert.
Så fortsatte han med spørsmålene og de svarte. Det siste spørsmålet var ekstra vannskleig men en som het Lucy klarte det.
Den fremmede stemmen: hva har nordmennene på seg på nasjonaldagen og når er den.
Lucy: å jeg vet nasjonaldagen er 17.mai og de har på seg bunad.
Den fremmede stemmen: søren dere klarte alle spørsmålene da kommer dere ut igjen sa spøkelse.
Alle sammen i kor: yay!
SLUTT!
Jack sin historie.
Dette er historien om Jack og noe som skjedde da han fylte 10 år. Jack bodde på Finnskogen i en dyp skog. Der lå det røde huset på en liten gårdsplass. Gården var omringet av en skog. En skog så tett at man ikke så særlig langt. Naboer var det ikke i mils omkrets. Jack sin far skulle på jakt en gang for noen år siden, men han kom aldri tilbake. Dagen etter at han forsvant så hørte de en rar lyd. Han kunne også høre lyden av en hund og en katt, noe som var veldig rart ettersom Jack ikke hadde noen dyr. Den rare lyden hørtes egentlig ut som en sirene, ikke dyret altså. De gikk ut i skogen for å lete etter faren som var borte. Med seg hadde de et telt for å kunne hvile i letingen. Når mørket falt på og Jack lå i teltet kunne han plutselig høre moren hyle høyt. Samtidig hørte Jack en stemme si: «hvor er du Jack». Jack fikk frysninger, han ble redd. Stemmen var morens, likevel klarte ikke Jack å svare, stemmen var liksom ikke helt som mammaens. Det var med god grunn at Jack ikke svarte, det han så gjennom sprekken i teltduken var fryktinngytende… en 40 fot høy skikkelse. Ikke likt noen ting han hadde sett før. Men… Det var ikke det som drepte Jack, det var noe han kalte Cartoon dog og Cartoon cat. Etter den dagen er det ingen som har sett verken Jack, moren eller faren.
Vladmirerne
Jeg bor i Russland
Jeg hater Russland.
Jeg bor i et barnehjem som alle andre barn i Russland , Multipolitiet som bestemmer i Russland sier «voksne er ikke bra for helsa di». Selv om alle andre barn i andre land syntes det høres fantastisk ut, er det ikke det. Det er faktisk den minst fantastiske tingen som kan skje, vi får ikke bestemme akkurat når vi vil ha godteri eller akkurat når vi vil se på TV.. Vi får engang ikke se på nyhetene eller verdens mest kjedelige bake show.
Neida, vi får bare mat tre ganger i uka! Og når vi får mat er det bare kald grøt med vann.
Så jeg tror du skjønner hvor forferdelig vi har det… Nå tror du kanskje at det ikke går an å ha det verre, Men som du kanskje vet har vi monstre i Russland. Vi kaller dem «Vladmir!»
Grunnen til at vi kaller dem vladmirerne er fordi vladir betyr blod på Marsk, og Vladmirerne spiser og drikker menneskeblod. Alle barnehjemmene er gjemt i skogen med en magisk ring rundt seg, jeg hver ikke egentlig om ringen er magisk. Men vladmirerne er i hvertfall allergiske mot det som er i ringen.
Barnehjemmet mitt er et stort slott, det ser ut som om det bor prinser og prinsesser der.
Men vi er langt fra prinser og prinsesser, vi ser mer ut som tjenerne deres med skitne klær og gamle sko. Oj, Unnskyld! Jeg har jo ikke presentert meg selv!? Mitt navn er Mekka, jeg har hvitt hår, grønne øyne og jeg er 13 år. Jeg har en bestevenn som heter Maria, hun har brunt hår, blå øyne, fregner og er 13 år. Vi bor begge på barnehjem selvfølgelig, I det store onde barnehjemmet med marmor søljer som skulle ha sett vakre ut, men ser onde ut. De store rommene med redskaper ingen har brukt før, biblioteket som bare står der for å se fint ut. De dystre korridorene med gamle tapeter som henger fra veggene, De store vinduene man ikke ser en ting gjennom fra utsiden. De store trappene som leder til enda større rom som de som passer på os har lagd til sove haller fullt av senger, men ikke de gode sengene du er vant til. Men harde stål senger med laken som dyne og pute, vi har ingen bamser eller dukker, racerbiler eller terninger, vi feirer ikke engang jul!
Det eneste vi får lov til av de som passer på oss er å vaske bygningen og lage mat.
Jeg våknet opp i dag og tenkte hva jeg tenker hver dag «La meg komme ut herfra!»
Men det ene ønsket mitt gikk aldri i oppfyllelse. Jeg vekka Maria og vi gikk ned som vanlig.
«Jeg kan ikke tro at vi er tidligst oppe» sa Maria. «Det er i alle fall bedre enn å være senest» sa jeg, «Ja! Det er det» sa Maria.
Vi gikk ned trappa til et stort rom vi bruker som spisesal og startet å lage mat.
Når vi var ferdige med maten så jeg ut av vinduet. Først så jeg ingenting, men så merka jeg at det lå to trær på den magiske sirkelen. «Hva i alle dager» sa jeg forskrekket. Maria kom løpende mot vinduet «men- men hvordan?» sa Maria,
Heldigvis kunne man ikke se noe fra utsiden, så vi var trygge på den måten.
Men hvis de andre var trygge visste ikke, Vi løp opp trappa og inn i de lange korridorene. Når vi kom fram til sovesalene ropte Maria «VÅKNE» men det var inen i sengene sine? Vi gikk lenger inn i rommet «Hvor er de?» sa jeg skremt.
«Hva er det der?» sa Maria og pekte mot vinduet, Et hårete ben kom gjennom det åpne vinduet. Jeg fikk frysninger gjennom kroppen når det store taggete hodet km opp, de store svarte skjel sugende øynene så rett inn i mine.. Maria begynte å løpe, men jeg var for skremt til å røre en muskel og bare stod der. Den store munnen fullt av hoggtenner opne seg, snart klar for å spise meg hel. «MEKKA» ropte Maria skremt i stemmen, Jeg løp akkurat før vladmirern klarte å ta et jafs av armen min.
Vi løp redde for livet med en vladmir rett bak ryggene våre, «VENSTRE!» sa jeg kjapt før vi svingte inn til kjøkkenet og lukket døren kjapt etter.
«Vi må komme oss ut herfra!» sa Maria skremt, Vi gikk bort til de små rommene inne på kjøkkenet og fant fram ting. «Vi må ha med kniv!» sa Maria kjapt, «Sekker! Og kanskje øks!» sa jeg. «Men hva med mat?» sa Maria trist, «vi kan ikke ta med bløt grøt!?» sa jeg. Vi så på hverandre og så på et stort brunt skap, vi løp bort til det store brune skapet. «Tror du vi får lov?» sa jeg med spørrende.
«Jeg mener… De er jo døde» sa Maria,
Grunnen til at vi var så redde er fordi det store skapet hadde vært ulovlig å åpne, De som åpnet det og brukte hva som var inni ville bli satt i kjelleren for resten av livet.
«En..To..TRE» sa vi skremt i kor, «Men? Hvorfor er det bare brød?» sa jeg forvirret,
«Lurer på hvorfor det var så ulovlig?» sa Maria også veldig forvirret.
Når vi hadde pakket alt snek vi oss ut døren, vi løp med en gang vi kom ut for å ikke bli sett av monstrene. Etter vi hadde kommet ganske langt inn i skogen stoppet vi for å puste, «Hvorfor må det være så slitsomt å løpe!?» sa Maria andpusten.
«Jeg aner ikke, men det kan ikke akkurat stoppe oss i dag!» sa jeg og begynte å løpe igjen. Når vi hadde løpt en ganske lang stund, begynte det å bli mørkt. Så vi fant et sted vi kunne tenne bål og sove for natta, Jeg sov helt til jeg hørte et skrik.
Jeg våknet brått opp, «MARIA!» skrek jeg uten å nøle. Jeg fortsatte å skrike helt til jeg merket… Jeg var i et svart rom.. helt alene… «Hvor er jeg??!!» sa jeg brått og snudde meg rundt, «jeg må komme meg ut herfra!» sa jeg og tok av meg sekken som jeg hadde brukt som pute, «hmmmmm.. Øks kan funke!» Sa jeg stolt over ideen min. Jeg begynte å hakke på den kullsvarte bakken, men øksen gikk bare opp i biter? «Hva i?» sa jeg forvirra. Så tok jeg opp kniven men det samme skjedde der, og på alle andre skarpe ting jeg hadde. Etter en lang time med å hakke hjelpeløst på bakken ble jeg sulten. «Yess! Jeg har jo brød!» sa jeg glad, Når jeg tok opp brødet for å spise falt det en liten bit ned på bakken, den begynte å etse opp og snart falt gjennom. «Hæ?» sa jeg forvirra, Jeg la resten av brødet ned på bakken. Snart Ble det et stort hull i bakken, jeg hoppet gjennom hullet ned på bakken. Når jeg snudde meg så jeg det store hårete dyret med lange ben og taggete hode etse opp sakte men sikkert. Etter vladmirern var etsa opp kom det noe opp for meg Maria! Jeg løp og løp men fant henne ikke. Etter hvert måtte jeg bare akseptere at hun ikke var her, Men i det fjerne så jeg noe som så ut som en mur. «Hva er det der?» sa jeg og løp bort til muren, Jeg klatret over muren… og så så jeg..vann? «Hva er det her» sa jeg forvirret. Jeg løp bort til en dame nære ved. « uskyld? Hva er dette landet?» sa jeg forvirret, «Dette er bak på settet til filmen!» sa damen. Jeg løp kjapt forbi damen inn i et lite hus, Maria satt på en stol med en navnelapp hvor det stod «Emma».. «Maria?» sa jeg forvirret. «Emmm du kan droppe acten nå» sa denne Emma, Jeg var forvirret lenge, Men så skjønte jeg det… Jeg har levd i et skuespill…..
Loftet
Det var en gang en jente som het Sara. Hun bodde med familien sin, mamma, pappa og tante i et stort hus. Sara hadde langt brunt hår. Sara var bare 12 år gammel. Sara hadde også fregner. Huset hadde vært i familien i generasjoner. En gang var det noen som bare forsvant. Han het Elias, og en morgen bare forsvant han. Om natten hører Sara høye lyder. Hun blir overbevist om at det spøker i huset. Sara er livredd for spøkelser!
En gang moren og faren var borte i noen uker, så døde de i en bilulykke. Etter den dagen så måtte hun bo med den forferdelige tanten sin. Hun var virkelig forferdelig. Hver gang moren og faren var borte prøvde tanten å skremme Sara. Av og til latet hun som om det var spøkelser i huset. En gang prøvde Sara å rømme, men etter det ble hun låst inne på loftet. Det lukter veldig gammelt på loftet. Det er spindelvev overalt. Plutselig så Sara et lys, og spurte “Er det noen der?” Lyset kom nærmere Sara og hun blir litt mer redd jo nærmere lyset kommer. Til slutt er det helt ved siden av Sara. Da sier det “Ja, og jeg er et spøkelse”. Sara sa: “Så bevis at du er det da!” Da gikk spøkelset gjennom en vegg. Sara sa: “ok da, men vi må fange tanten min.” “Men hvordan kommer vi oss ut?” Spøkelset sa: “Vi m å gå denne veien!” De gikk et sted der det var ekstra mye spindelvev. De kom opp i 2. etasje. Sara sa “Vi trenger en plan”. Spøkelset sa “Vi kan låse henne inne.” Sara sa “Jeg kan gå foran. Tante vil garantert følge etter meg.” Spøkelset sa “og jeg kan gå bakerst slik at hun ikke går den andre veien.” Sara sa “Tante er på kontoret til pappa. Hun leter etter pengene våre. Hun er sikker på at pengene er der. Følg etter meg!” De greide å fange tanten og låse henne inne på loftet.
